-et skamløst blikk på politikk, medier og fotball
Ace of Spades
Are Slettan
Asle Toje
Astrid Meland
Ås Nå
CFC Supporters
Den Tvilsomme Humanist
Dick Erixon
document.no
Drudge Report
George Gooding
Høyrebloggen
Hjorten
Jan Arild Snoen
Liberaleren
Little Green Footballs
Mark Steyn
Melanie Phillips
Monticello Society
Morten Drægni
pajamasmedia
Powerline
Soldat i Afghanistan
Sondre Olsen
Sosialdemokratiet.no
Tim Blair
Vampus
Vålerenga på Nett
vif.no
Vox Populi
visited *loading* times
Vi lever virkelig i interessante tider. Store demografiske, økonomiske og politiske endringer sveiper over store deler av verden, og ingen slipper unna, selv ikke vi her oppe i det fredeligste hjørnet av Europa.
Selv tenker jeg ofte at det jeg ser rundt meg om dagen kaster lys over spørsmål jeg har stilt meg når det gjelder historiske fenomener. Forholdet mellom den norske intelligensiaen og diktaturene i Tyskland og Sovjetunionen på tredvetallet er slike fenomener som blir lettere å forstå når man følger med på hva som skjer om dagen.
Hvordan kunne det skje at europeerne (og amerikanerne) lot Hitler bryte alle avtaler, fengsle eller drepe all opposisjon og ta over område etter område frem til 1939? Hvordan kunne en avis som Aftenposten støtte nazistene? Hvordan kunne norske politikere la forsvaret forfalle gjennom tredvetallet? Hvordan kunne vestlige forfattere reise til Stalins Moskva og rapportere tilbake om at moskvaprosessene var upartiske rettsaker?
I dag ser vi nok en gang den vestlige offentlighetens merkelige forhold til diktaturene. Vi ser det klart i forhold til den nye fascismen som islamismen representerer og vi ser det i forsøkene på å definere denne fascismen som et opprør mot fattigdom og imperialisme.
Akkurat som på tredvetallet opererer dagens fascister med et dobbelt ansikt overfor mulige kritikere. På den ene siden ser vi de rene trusler om krig og terror og på den andre ser vi de forurettede beskyldningene om diskriminering og manglende respekt. Det var ikke bare frykt som fikk de demokratiske politikerne til å gi etter for Hitler. Det var også en innebygget tvil om hvorvidt man egentlig hadde noen rett (moralsk og juridisk) til å gjøre det som var nødvendig for å beskytte ens egen eksistens. Det var Hitlers løfter om fred og harmoni veid mot risikoen for krig, med denne nagende moralske tvilen i bakhodet, som fikk Chamberlain og de andre til å gi etter.
Noen var det likevel som så faren klart. Winston Churchill i Storbritannia og Arnulf Øverland i Norge er to navn de fleste kjenner til, men det var mange fler. Felles for disse varslerne er at de ble sett på som farlige for stabiliteten og freden helt frem til 1939. Ironisk nok ble Churchill igjen upopulær da han etter krigen var den første som offentlig formulerte den kalde krigens realiteter i Fulton, Missouri i 1946. Noen år etterpå hadde begrepet "jernteppet" blitt allemannseie.
I dag ser vi igjen at de demokratiske idealene fra vesten blir utfordret av en aggressiv og voldelig ideologi. Og igjen ser vi denne (i beste fall) vankelmodige holdningen fra norske aviser og politikere. Akkurat som på tredvetallet er det honnørord som "dialog" og "respekt" som brukes når man skal gi innrømmelser til diktaturene og akkurat som dengang er det meneskene som lever i disse statene som lider mest under våre unnlatelser.
Vi så det for eksempel under striden om boka "Sataniske vers", under karikaurstriden og nå med diskusjonene om undertrykkelsen av folket i Iran. Mennesker som vanligvis hevder å være glødende opptatt av muslimers ve og vel stiller seg ganske likegyldige til at unge (muslimske) mennesker blir skutt på gatene i Teheran.
TV2s Fredrik Græsvik er et godt eksempel på dette. I Græsviks verden er demonstrantene "dårlige tapere" fordi de ikke aksepterer valget av Ahmadinejad. Han forstår ikke at dette ikke handler om valget som sådan. Det var jo rigget på forhånd, ved at bare regimetro kandidater fikk lov til å stille opp. Dette handler om et land hvor det er dødstraff for å filme politiovergrep, et land hvor revolusjonsgarden kontrollerer en tredjedel av økonomien og hvor den statlige militsen kan banke opp hvem de vil på gata. Dette handler om et regime som ville drepe en norsk forlegger fordi han har utgitt en bok de ikke liker. Det handler ikke om de juridiske spissfindighetene og stemmetellingen under dette valget, selv om det er viktig nok. Det handler rett og slett om forskjellene mellom sivilisasjon og barbari. Akkurat som barbariet kunne oppstå midt i Europa i 1933 har det oppstått i Midtøsten i våre dager.
Det er dette Græsvik, Aftenposten, Jonas Gahr Støre og selveste Barack Obama ikke skjønner. Og hvis de skjønner det er de for redde for å si det. De er redde for å forrykke balansen eller ødelegge dialogen med barbarene. Klassekampen og Trond Ali Lindstad går et skritt lenger og støtter dette barbariet, men noe annet var ikke å vente fra den kanten. Men at vår egen utenriksminister er så vag og svevende er ikke mindre enn skammelig. Skjønt, det var vel ikke annet å vente fra den kanten heller.

Anonymous on Kalifatet er nær
Anonymous on Klima-tricks
Anonymous on Her trengs det ...
Anonymous on Klima-tricks
Anonymous on Seksuell ...
Anonymous on Klima-tricks
Anonymous on Klima-tricks
Anonymous on Seksuell ...
Anonymous on Seksuell ...
Anonymous on Litt på kanten?
today
November 2009
October 2009
September 2009
August 2009
July 2009
June 2009
May 2009
April 2009
March 2009
February 2009
January 2009
December 2008
November 2008
October 2008
September 2008
August 2008
July 2008
June 2008
May 2008
April 2008
March 2008
February 2008
January 2008
December 2007
November 2007
October 2007
September 2007
August 2007
July 2007
June 2007
May 2007
April 2007
March 2007
February 2007
January 2007
December 2006
November 2006
October 2006
September 2006
August 2006
July 2006
June 2006
May 2006
April 2006
March 2006
February 2006
January 2006
December 2005
November 2005
October 2005
September 2005
August 2005
July 2005
June 2005
May 2005
April 2005
March 2005