Joda, men det er forskjell på å ta en godt utprøvd vaksine mot en livsfarlig/svært alvorlig sykdom som polio, og å ta en raskt utviklet, ikke testet vaksine mot en lite alvorlig sykdom (hvor mange dør av vanlig influensa hvert år?)

Minner om at ved forrige svineinfluensautbrudd i USA var vaksinen værre enn sykdommen.

t

Dette med solidaritet kommer opp i mange sammenhenger;
"
- Som pappa, kunne du selv tenke deg at dine barn gikk på skole der majoriteten av elevene hadde minoritetsspråklig bakgrunn?

- Mine barn har gått på skoler der jeg har bodd, så jeg tror ikke jeg skal gjøre dette til et privat spørsmål, svarer Stoltenberg.
" (fra et forum, så jeg vet ikke om sitatet er 100% korrekt - men det vet man jo ikke i aviser heller)

Jeg plukket nylig opp en nyhet (dvs ubekreftet) om at man vurderer å endre vaksinasjonspraksis - fra å primært vaksinere de som er utsatte offer til å primært vaksinere sannsynlige spredere. Dermed vil man ikke lengre primært vaksinere barn og gamle - de som typisk får mest problemer med smittsomme sykdommer, men istedet vaksinere unge og voksne menn - de som typisk reiser mest.

Dette er litt artig, og er et poeng til ettertanke - fokus går da ikke lengre på å overleve sykdommen, men å unngå å få den.

Men solidaritet?

Det er ikke noe problem å ikke være vaksinert sålenge du kun omgir deg med folk som ikke er smittet, men når mange nok mener dette, vil sykdommen bre seg ut bredere igjen, og da ramme de som ikke er vaksinert sterkest.

Prinsipielt er jeg for vaksiner, men jeg må ærlig si at denne her stoler jeg ikke helt på.

-G

'propos solidaritet i praksis;
"
Fattige i Norge mener det burde være en menneskerett å tjene nok penger til å kunne betale skatt.
(...)
Jeg er en av de i Norge som ikke får lov til å betale skatt, ettersom jeg ikke tjener nok penger til å betale skatt av. Dermed står jeg oppført som nullskatteyter sammen med en hel masse folk som ikke vil betale skatt. I Norge burde det være en menneskerett å tjene nok penger til at du kunne betale skatt av det.

Ordene tilhører Toril Lange. I løpet av kort tid gikk hun fra å ha tre jobber og 35 000 kroner i månedslønn til 6000 kroner i månedlig sosialstønad.

- Det er 29 000 mindre å rutte med det. Jeg skulle gjerne ha betalt mer skatt, men jeg har ingenting å skatte av. Skattelistene er ikke noe hyggelig syn lenger, konstaterer trebarnsmoren.
"

"
Å få beskjed om at jeg ikke lenger trengte å betale skatt syns jeg var helt forferdelig. Det å ikke kunne bidra til felleskassa opplevde jeg som vanskelig. Jeg begynte faktisk å grine, og så ringte jeg skattekontoret, forteller Engen.
"

Dette er ekte solidaritet. Voksne kvinner som gråter fordi de ikke kan bidra til fellesskapet.

Merk naturligvis at de ikke protesterer på at de får penger, men at de ikke får nok penger til å komme over skattegrensa.

Er det ikke litt pussig at folk nå, tilsynelatende på ramme alvor, kan definere sin grad av nyttighet utifra hvor mye de betaler i skatt? Selv ville jeg vært lykkelig hvis jeg kunne bidra med noe produktivt, produsere varer eller tjenester som noen var villig til å betale for. Varer og tjenester jeg kunne priset i konkurranse med andre, for i fellesskap med disse å gi våre kunder en best mulig kvalitet og pris på våre varer.

Da ville hvert salg vist meg at jeg bidro, og gjorde noe noen satte pris på.

Da ville jeg også vært bevisst på at enhver krone i skatt økt prisen på mine varer og tjenester, og redusert mine evner til å bidra til fellesskapet.

Jeg ville kanskje vært bitter, men jeg tror ikke jeg ville grått.

-G